Midnightchild

Man lærer så lenge man lever, er det noen som en gang har sagt. Så lenge det er liv, er det håp, er det også en klok sjel som har ytret.

Hele livet dreier seg om å lære å leve. Hvordan man skal håndtere, overleve, og lære av det som skjer. En del av livet, i hvertfall mitt, har jeg innsett må bli å lære å leve med ting jeg angrer på. Kanskje det til og med dreier seg om hendelser og situasjoner jeg ikke vil bli i stand til å tilgi meg selv for. Samtidig har jeg med årene blitt klar over at man må tilgi seg selv, og andre, feil, og bevege seg videre. Hvis man ikke lykkes med det gjør man enda en feil; man ødelegger det ene livet man har med ting og tanker om fortiden, man ikke får gjort noe med.

Så hard er realiteten; har du gjort det, må du leve med det. Du får ikke gjort noe med det. Du kan bare lære..

 Det mennesket som fant ut at vi her på jorden tenderer til å angre mer på det vi ikke gjorde enn det vi gjorde, må ha konsentrert seg om situasjoner hvor utfallet blei positivt for individet.
Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det utsagnet lenger.

Jeg er sliten av tanker. Sliten av livet. Savner hjertet.

Nummenhet.
Hva skal jeg tenke? Hva skal jeg føle?
Det er vanskelig å ikke gi opp.
Angrep ifra alle tenkelig hold og kanter.
Gir bort kontrollen til angsten, til de med makt til å vedlikeholde den, til hendelsene med makt nok til å riste tak i hele livsgrunnlaget mitt.

Jeg føler at jeg står fullstendig naken, med fire våpen rettet mot hodet mitt. Fire, usikrete våpen. Fulle av bly, klare til å bryte igjennom huden min, og inn i kroppen min.

Drepe meg.

Jeg føler at barnet jeg har armene rundt trues. Armene mine skal brytes opp, og tvinge henne ut. Angrep.
Innvendig er det kroppen som angriper. Jeg har spesialisert meg i angrep ifra tanker, hode, følelser og angst. Jeg glemte den fysiske kamptreningen, tydeligvis. Cellene har kvesset våpen. Kanskje alle dagene jeg har trukket pusten her på jorden. Nå sier også kroppen fysisk ifra at den ikke er på mitt lag i livet. Angrep.
Den evinnelig utfordringen i å ville se, samt kontrollere fremtiden. Ønsket om den konstante bekreftelsen og løftene ifra hjemmet til hjertets fantastiske følelser. Bekreftelsen på valget. Bekreftelsen på at drømmene ikke bare ligger og hviler på rosa skyer som sakte, men sikkert sprekker opp. Angrep.
I den siste pistolen ligger skuddet ifra skolebøkene. Som fortvilt vil redde meg, men ikke greier å skyve bort konkurrentene, og dermed blir en av dem istedet. Angrep.

La oss ta livet av henne.

Livet har vært en kamp.
Nå er det ren krigføring-.

(google.com)

Jeg begynte på et innlegg om det å kjempe. Men hodet mitt er flatt. Tankene er flate. Hele meg er flat. Jeg har det så bra, samtidig som jeg har det så forbanna jævlig. Jeg har ikke før kommet gjennom den ene stormen, før det starter en ny. Det er alltid et vesentlig område i livet som kræsjer. Enten det er økonomi, skole, relasjoner, fysisk helse eller psyken. Jeg har ikke fått vinden ut av håret og rettet ryggen igjen, før jeg blir kastet i bakken av et nytt vindkast.

Jeg gir ikke opp, men jeg forstår ikke meningen med dette. Er dette livet?

Et annet aspekt ved det hele er at hvis jeg skulle være så heldig å virkelig ha det bra ifht en av de nevnte kategoriene, så er det orkan i en av de andre som setter igang ringvirkninger og forsøpler de ellers gode følelsene jeg kunne hatt. Det er lenge siden jeg sluttet å faktisk tro på det jeg pleide å si til meg selv. Hvis jeg bare kommer meg over denne kneika, så ordner det seg, og jeg kan lande. Gjøre det jeg skal. Konsentrere meg om eksamnene jeg tar for at jeg en gang skal kunne ta meg en jobb så jeg blir istand til å forsørge Veslejenta mi og meg selv.Jeg har ikke lyst til å være "evig student", og jeg har ikke lyst til å ha det slik som dette økonomisk resten av livet. Men den naiviteten har jeg blitt nødt til å legge ifra meg. Det tar virkelig aldri slutt.

Kanskje alt påvirker hverandre?

Jeg er lei av å bruke hele dager og all min tid på å løse utfordringer, istedet for å kunne gjøre det jeg både burde og skulle. Jeg kommer jo ingen vei. Det er som et evigvarende berg av bekymringer og søppel, og kommer du deg mot formodning over, så venter bare et enda større berg. Hvile, i dagens samfunn, blir uaktuelt, for går du i hi, så har berget vokst seg tretten meter høyete i mellomtiden.

Også har du de som skal trøste; - det ordner seg til slutt. - det er i motbakke man blir sterkere. - nå kan det bare gå en vei. Etc etc.
Det hjelper ikke! Det trøster ikke engang.. for jeg vet at det ikke stemmer. Man sier jo slikt for å opptre støttende. Sannheten er vel at de fleste har nok med sitt, akkurat som meg, og har ikke energi til å ta seg bryet med å rote litt lenger bak i barken etter trøstende ord. Jeg har full forståelse for det. Alle har sine liv å ta ansvar for. Men, for guds skyld; kan vi ikke bare droppe de trøstende ordene hvis det er klisjeer vi tar i bruk?

Jeg vil løpe i den gode ballen. Ikke den onde sirkelen.

(google.com)

Av Georg Robert Schirmer

Eg veit ei lita jente, ja, eg kjenner ho så vel,
eg veit ei lita jente nord i skogen,
med raude kinner, auge blå,
med fine hender, føter små,
eg veit ei lita jente nord i skogen.

Ved blomstertjønna langt te skogs,
så langt, så langt te skogs,
der talatrosten synger så vent om kvelden,
på setervollen stod
ei ven'e jente glad og lo.
for trast austan tjønna der gjekk losen.

Og raud og rund gjekk sola att-
om åsen ned i vest,
så mørkt, ja så mørkt det vart i skogen.
På setervollen ga'
ei ven'e jente bort sitt ja,
eg har ein liten kjærast nord i skogen.

(google.com)

Jeg hadde en gang en mormor.
Hun var en ekte mormor. Hun lagde verdens beste mat, luktet som en mormor skal, viste omsorg som bare en mormor kan, ga trygghet som bare en mormor kan.
Hun er selve definisjonen på sommerferiene i barndommen for meg.

Mormor døde for nøyaktig elleve måneder siden idag. Jeg drømte om henne inatt.
Hun snakket til meg og avsluttet besøket sitt med følgende;
"Du husker vel det, Elin?"
Men, akkurat det er det eneste jeg husker. Det sies at når man drømmer om besteforeldre så betyr det kjærlighet, trygghet, sikkerhet og beskyttelse, og gir de deg råd skal du følge det.
Jeg skulle ønske jeg hadde et råd å følge.

Kjæreste mormor min.

Jeg tenker ikke på at du er død.
Jeg tenker aldri lenger enn til selve ordet "mormor", når jeg ser på smykket jeg har etter deg.
Det er fortsatt så vondt at du er død, at jeg ikke orker å tenke på deg. Og det i seg selv er så ufattelig trist. Jeg vil så gjerne tenke på deg, mormor.. Huske deg.
Hedre deg for at du tok vare på meg, sørget for at jeg kom meg gjennom utfordringene mine, og overlevde.
Visste du at du utgjorde den forskjellen for meg?

Jeg føler meg som et utrygt barn igjen når jeg prøver å forstå at du er borte. For hvem skal passe på meg hvis du ikke gjør det? 
Nå innser jeg at du, mormor, du var  den eneste som overdøvet stemmen inni meg. Du var den eneste jeg trodde på. Dine ord passet til ansikt, til bevegelser, til oppførsel. Dine ord var sannhet. Trygghet.
Jeg tror på at du var glad i meg.
Og din kjærlighet var så sterk, trengte seg gjennom alt, forserte hver eneste hindring.
Jeg har aldri følt det sånn med noe annet menneske.

Kanskje det er fordi du elsket meg på et trygt sted, langt borte ifra det svarte hullet mitt? Hadde dine ord også blitt løgn om de blei sagt på gården? Der han var. Kanskje du også hadde blitt undersått for stemmen om dine ord blei ytret på feil sted.

Men de gjorde ikke det. De blei sagt og opplevd i en annen verden.
Takk for at du tok meg ut av virkeligheten, mormor.
Eller kanskje det blir riktigere å si det på følgende måte;

Takk for at du tok meg ut av marerittet og inn i virkeligheten.

.

Bestemme selv.
Ta egne valg og avgjørelser, samt stå for dem.
Planlegge for seg selv.
Leve..

Det er kanskje noe av det vanskeligste jeg har prøvd å lære meg. Jeg har jo ingen rett til det? Jeg har ingen rett til å planlegge, ingen rett til å leve... eller kanskje enda viktigere, oppleve! Hva skal man med livet om det ikke er for å oppleve.. sanse, lage seg minner. Det trenger ikke nødvendigvis være de ekstraordinære opplevelsene jeg snakker om, selvom det er fint med noen av dem også.. kanskje. Jeg ønsker meg bare de helt vanlige tingene. Som å GJØRE det jeg har lyst til, uten å tenke på konsekvenser som i utgangspunktet ikke hører hjemme noe annet sted enn i angsten. Selvom de ofte gir seg utslag i virkeligheten.

Jeg har prøvd å være ærlig mot meg selv, ang hva det er som hindrer meg i å bare bestemme meg. Planlegge en hyttetur, en skogstur, en ferie for Lillemin og meg. Hva hindrer meg i å skape opplevelser? Jeg føler at jeg har brukt opp for mye tid på misunnelse, og for lite tid til handling. Så. Ja? Hva hindrer meg?!

Ingenting annet enn meg selv. Kanskje noen bagateller som økonomi, og litt mot, men det det koker ned til er at jeg mer eller mindre bevisst legger ansvaret på andre. "Kan ikke det og det, pga den og det". Slutt med det, Midnight! Se hvor frustrert og sint du blir? har det noengang gitt deg noe, eller minsket problemer eller konflikter av at du har tenkt sånn? Nei.. Heller kanskje omvendt. Sinne og frustrasjon går utover mennesker som ikke har noe ansvar for om jeg drar på hytta, eller på en weekendtur, eller tar et annet fag enn planlagt- Det gjør absolutt ingen noe godt.
Hvem andre enn jeg selv har egentlig makt til å bestemme?

Jeg vil kaste av meg denne følelsen. Denne angsten. Denne oppkonstruerte situasjonen hvor jeg gir andre skylda for at jeg ikke kan.
For jeg kan jo!?

Lille min og jeg kan også.

Jeg vil at min lille skal lære seg at drømmer og ønsker kan gjennomføres bare man trer ut av drømmingen og gjør virkelighet av det istedet. Og hvordan skal jeg lære henne det, hvis jeg ikke får det til selv?
Jeg tror nemlig det finnes så utrolig mye der ute, om man bare våger seg ut av trygghetssonen sin.

(google)

Spis bæsj!

Ja, det er den utrolig provoserte, irriterte, forbausete, og på grensen til målløse Midnight som nå ser seg nødt til å uttale seg om en uting som er blitt generelt godt over gjennomsnittet utbredt her på blogg.no.
(Hysj! jeg så selvmotsigelsen i den setningen, men velger å overse den. Finnes det noe slikt som en målløs blogger? Tror ikke det!) Et fenomen, vil jeg nesten kalle det, som nå har fått meg til å stange hodet i pcskjermen en gang for mye. Sivert (ja, det er vel helt normalt å ha en pc oppkalt etter Sivert Høyem?! ikke døm meg.) tåler ikke flere angrep- Så vær så snill, les mine bedende ord, og hvis det ikke er for mye forlangt, ta dem til deg;

Jeg skriver stort sett om kjipe ting. Vonde ting. Sutrete ting. Alvorlige ting. Dumme ting. Jeg leser stort sett bloggene til de som ikke har trutmunn i headeren sin og som skriver om helt andre ting enn mote, klærne de har på seg den dagen, (ja, apropos; hva faen er greia med det?! Jeg driter vel i hva du har på deg?) eller sminken de har kjøpt. Jeg sier ikke at jeg har noe mot disse bloggene. De har tydeligvis sitt å komme med i, og blant, det rette publikum. Men. MEN MEN MEN! kan ikke disse menneskene holde seg unna den andre kategorien bloggere. Du veit; vi andre som skriver om det oooh så forferdelige livet, og de enorme problemene våre. Ok, kanskje jeg ikke skal være så hard. Dere kan jo lese bloggene våre i hemmelighet, men kan jeg få be om en ørliten ting?!  Og det er kun ment som et forslag altså, som et velmenende råd i livets skole;
Les innlegget før du copy/paste reklamekommentarene dine!!

"Så kult!! stikk innom vår blogg, da ville vi blitt kjempeglade!"
En sikkert kjempekoselig kommentar. Bare synd den lå under et innlegg som beskrev opplevelsen av et overgrep. Hurra for deg!

For ikke snakke om denne;

"Dritfin og morsom blogg! Jeg har lest alle innleggene dine ifra starten, og håper du vil kikke på min"
Denne lå under et innlegg om angst.
Wo.ho.

Altså; rører det seg NOE som ligner fornuft og vett oppi hjernene din? Eller sitter du fullstendig på autopilot, mens du surfer rundt og prøver å samle kommentarer til egen blogg? Ja, for du ønsker deg ikke lesere! Neeei, det er ikke viktig. Det er antall kommentarer som er essensielt her. Selvfølgelig... Naturlig nok.

Forklar meg! Vær så snill... jeg ber deg! Hvis du er en som kommenterer på dette viset rundt om på blogg.no; Hvorfor?? Er det som jeg har trodd; fordi du vil ha kommentarer på samme måte tilbake? Vil du ha 36 sånne; "fin blogg".. Eller er det fordi dere ikke leser (så godt) ? Er det forsvarsmekanismer? Syns du det er så forferdelig det innlegget du nettopp har lest at du ikke greier annet enn å hulke frem "så kult" over tastaturet?

Fra "spøk" til alvor;

Jeg forsøker virkelig å ikke sprenge. Og jeg forøker virkelig å forstå, og å være tolerant ovenfor dette, men jeg greier ikke lenger. Jeg orker ikke mer av det! Jeg har lest helt hjerteskjærende innlegg, hvorpå vedkommende har fått opptil tre, fire sånne kommentarer på rappen under. Har du tenkt på hva følgene, i ytterste konsekvens, kunne blitt av en sånn kommentar? Akkurat det har jeg tenkt en god del over.

Jeg mener at bloggens verden deler seg i tre;

Hverdagsbloggene, herunder også mammabloggene.
Rosabloggene. (ja, jeg beklager at jeg måtte ta i bruk et så belastet ord.)
Sutrebloggene. (siden dette er den  kategorien med utpreget selvinnsikt, galgenhumor, sarkasme og ironi vet jeg at de som skriver herunder, ville elsket kategorinavnet! Jeg inkluderer meg selv her også, for ordens skyld)

Kan vi ikke bare respektere hverandres domener, og oppføre oss deretter? Man snakker da ikke om amming i en blogg som skriver om hva som passer best til svarte pumps? (hva er pumps forresten?) Akkurat som det ikke er spesielt, hverken kult eller morsomt, med overgrep eller angst.

Og den enkleste, mest innlysende løsningen på hele problemet er følgende;

LES INNLEGGET DU VELGER Å KOMMENTERE PÅ.
Kommentarfeltet hører til bloggen du leser, og kommentarene bør speile det du nettopp har lest.

Takk for meg!

Ps; Jeg gleder meg til kommentarene!!

(google)

Det er utrolig hvor sterk og styrende den er, stemmen inni meg. Vilje, fornuft og rasjonalitet taper daglig kampen mot det som må være et slags fundament i meg. Jeg vil ødelegge meg selv. For meg selv. Jeg er ikke verdt det. Jeg er ikke verdt andre menneskers omsorg, nærhet og kjærlighet, fordi jeg overbeviser meg selv om at det vil bli tatt ifra meg igjen i det øyeblikket jeg får satt stemmen ut av spill, og lar dem komme inn. I det øyeblikket jeg tror på det de sier. Det de gjør. I det øyeblikket hvor jeg tenker at jeg skal våge, så ser jeg et innbilt lite tegn, hører et innbilt lite ord, føler en innbilt avstand som jeg strax må beskytte meg ifra. Hvorfor skulle noen oppriktig, uten forbehold eller baktanker, bry seg om en som meg? Jeg er stygg. Jeg henviser ikke til det rent fysiske, men det på innsiden av huden. Råtten, illeluktende, slem.

La de rette komme inn.

Ikke snakk om. Hvor vondt vil det ikke være når de forsvinner igjen. Når vedkommende understreker det stemmen inni meg har sagt så lenge jeg kan huske?

Jeg kan ikke elskes.
Kanskje fordi jeg selv ikke våger å elske. Hvordan kan jeg være verdt det?
Ei heller våger jeg å stole på at noen kan elske meg. På ordentlig. Ingen baktanker. Ingen skuespill. Aldri for å oppnå noe.

Jeg kan ikke elskes.
Da går jeg i stykker.

Jeg vet at akkurat du bryr deg fordi du må. Det er slitsomt, men du syns jo synd på meg. Du kan ikke skjønne hvorfor "vi" aldri kommer noen vei. Hvorfor jeg ikke bare tar meg sammen. Hvorfor jeg ikke bruker fornuften og de rette tankene på meg selv, som på andre.

Ærlighet?
Tillit?

JEG KLARER IKKE!
Jeg tror ikke på det du sier. Jeg tror ikke på det noen av dere sier. Jeg tror bare på det stemmen inn i meg sier. Den overdøver dere alle, uansett hvor høyt og inderlig dere roper. Jeg tror virkelig ikke på dere.
Hvor lenge orker man en sånn mistillit? Hvor lenge vil dere forsøke å overbevise meg?
Jeg kommer aldri til å tro på en eneste en av dere. Selv når jeg sier at jeg prøver, så lyver jeg.
Den hersker. Stemmen. Angsten, sorgen og fortvilelsen over at selv tanken og mine egne ords makt ikke har noen reell innvirkning på dette, er som lenker uten lås.

Det slår meg at på seg selv kjenner man andre.

Men, det er ingenting jeg vil i hele verden, mer, enn å tro.
Tro på akkurat deg, og det du sier.

Smerten ved å ikke tro på det som kommer utenifra, og ved å utelukkende tro på det som kommer innenifra er håpløs umulig å komme seg ut av. Den lever på noe i meg som egentlig skulle være føde for noe annet.

Ikke trøst meg. Ikke syns synd på meg. Ikke prøv å gjøre det bedre. Ikke si noe.
Det er ingenting som kan motbevise stemmen. Ingenting og ingen.

Heldigvis kan jeg spille. Det lærte jeg for mange år siden. Jeg sier og gjør det som er forventet i situasjonen som utspiller seg. Og så lenge jeg spiller rollen min godt, vil du aldri merke det. Du vil tro at stemmen er overdøvet. At jeg tror mer på deg enn på stemmen. At du har nådd inn. At du hjelper.

Da koser den seg, lener seg tilbake og gjør seg klar. Griper om seg med minst syv armer, sprer usikkerheten og giften sin, høyner volumet.
Og ler.

Av deg. Hva tror du at du er? Den er vet den er sterkest. Den vet det. Jeg vet det. Og snart vet du også det..

Da må jeg ta enda et farvel, og stemmen sier høyt og tydelig; Hva var det jeg sa?

Forlat, før du blir forlatt.

(Jeff Thomas, google)

Jeg er sint.

Take a look at my body
Look at my hands
There's so much here that I don't understand
Your face say these promises
Whispered like prayers
I don't need them
Because I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable
Well content loves the silence
It thrives in the dark
With fine winding tendrils
That strangle the heart
They say that promises sweeten the blow
But I don't need them, no
I don't need them
I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable
I'm the slow dying flower
In the frost killing hour
Sweet turning sour anduntouchable
Oh, I need the darkness
The sweetness
The sadness
The weakness
Oh, I need this
I need a lullaby
A kiss good night
Angel sweet love of my life
Oh, I need this
I'm the slow dying flower
In the frost killing hour
Sweet turning sour anduntouchable
Do you remember the way that you touched me before
All the trembling sweetness I loved and adored
Your face saying promised whispered like prayers
I don't need them
Oh, I need the darkness
The sweetness
The sadness
The weakness
Oh, I need this
I need a lullaby
A kiss good night
Angel sweet love of my life
Oh, I need this
Well is it dark enough
Can you see me
Do you want me
Can you reach me
Oh, I'm leaving
You better shut your mouth
And hold your breath
And kiss me now
And catch your death
Oh, I mean this
Oh, I mean this

My Skin, Natalie Merchant

Jeg går gjennom velkjent terreng. Her har jeg vært før. Kjenner det mørket hullet, der har jeg vært. Kjenner gjørmepytten, satt fast i den. Kjenner tjernet, druknet nesten og vet at akkurat det må jeg gå rundt.
Dette har jeg gjort før. Gått gjennom hva han har ødelagt. Hva han har gjort til svart angst og hylende skrik i hodet.
Men for hver gang jeg går gjennom disse skogene av mørke, så virker det som jeg kommer lenger på den stien kartet mitt har gitt meg forsikring om at er rett vei å gå. Denne gangen kom jeg frem til en flekk uten trær. Nakent. Sårbart. Og der sto alle de hvite lysene. De er tent, og jeg skjønner at dette er neste stopp.

.Jeg blir kvalm av dem. Èn situasjon, og utallige ord formet i setninger, smeller ned. Gang på gang. Hver gang et hvitt stearinslys tennes. Til nå har jeg aldri lest disse setningene høyt for meg selv. Jeg har heller funnet en svart tusj, og satt igang; strek for strek, til de ikke lenger synes. Setningene. Men, jeg innser nå, at med denne svarte tusjen har jeg også streket over muligheten til å lese kartet. Det blir vanskelig å se en svak linje, med mange småveier, avstikkere, som leder til side, til livets øyeblikk og eventyr, hvis man hele tiden dekker den med en svart, mye sterkere strek. Jeg trenger kartet. Jeg trenger veiledningen det gir meg. Jeg var nødt til å kaste den tusjen. Begynte vel uansett å gå tom.

Ordene hans. De er tydelige. Hendene som forklarer og viser. De er også veldig tydelige. Talglyset. Så tydelig!
Et sted på veien ifra tanken til stemmen blir dette uklart. Tåkete.

Det er skrekken som legger sitt slør over det hele. Et usynlig teppe over ordene som vil ut, men som ikke kan gjenkjennes av stemmen.

Men jeg har pusset en stund. Lenge.

"Hvite talglys. De bruke jeg alltid på xxxx til hun nesten fikk orgasme. Så hadde vi sex etterpå. Kanskje du og vil prøve det? Her hos meg? Jeg kan vise deg."  Hendene holdt frem det hvite, lange, harde, ekle stearinslyset. Han sto der i de hvite, skitne lange underbuksene sine.

Bestefar til barnebarn.
Jeg tror jeg var 12 år, og har siden det aldri villet tenne lyset.

Her sitter jeg.. med syv brennende hvite lys.
JEG VANT! Tårene triller, og jeg fryser. Men, jeg vant.

Nå er den ute. Jeg er sliten av å pusse bort sløret.
Heldigvis ser jeg blomster rett bortenfor. En hel eng. Det kan se ut som solen skinner. Den må ha brutt gjennom skylaget som akkurat var her-

Der skal jeg hvile.
Nå.
For nå som kartet er tydelig igjen, så ser jeg at jeg fortsatt har langt å gå. Heldigvis.