Norges Falne Soldater.
Jeg har akkurat sittet og sett på minnestunden, for de fire drepte soldatene, som blei sendt direkte ifra Gardermoen,
Jeg er ikke politisk engasjert. Jeg kjenner ikke konfliktene. Man kan sikkert ha timeslange diskusjoner over hvorvidt andre land skal, i mangel av bedre ord; blande seg, eller involvere seg i konflikter de ikke hører hjemme i. Det er ikke det jeg vil skrive om. Jeg har ingen mening.. Jeg sitter med veldig blandete følelser. Jeg er preget.
Men det er soldatene jeg vil dette innlegget skal handle om;
De drar ned frivillig, som soldater, til en krig. som ikke angår dem..
Eller gjør den det?
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!"
Disse menneskene fortjener og bør få den dypeste anerkjennelse av oss andre. Vi som sitter her på vår egen fornøyde rumpe hver eneste dag, uten å prøve å utgjøre en forskjell her i verden. Uten å risikere noe for å hjelpe andre uskyldige mennesker som trenger hjelp. Nettopp fordi det ikke angår oss. Det er langt unna. Det er DERES krig. Ikke vår.
Det er feil! Det er ikke deres krig, menneskenes krig..
Det er maktens krig.
De aller fleste som er involvert i en krig er uten makt.
Disse fire soldatene valgte, og denne gangen med livet som innsats, å reagere. De ville utgjøre en forskjell for noen som ikke hadde mulighet til å utgjøre forskjellen for seg selv, og sin egen mulighet til å overleve. De ville hjelpe, og beskytte, mennesker som deg og meg. Som ikke har noe de skulle sagt i konflikten blant de høye herrer, eller blant ekstremister.
De dro ut i krigen. Ikke for å beskytte eget land, eller eget folk, men for "de andre".. de som ikke kan diskutere om de vil delta i krigen i Afghanistan eller ikke. De som er tvunget til å være der. De som lever i det.
De dro ikke med krigshandlinger for øyet, eller som mål. Ikke krigshandlinger slik jeg velger å definere dem. De dro for å hjelpe.
For å beskytte.
Det kostet dem livet.
Men hvem vet hvor mange de har reddet livet til...
De har utgjort en forskjell. For noen.
De prøvde, og de trodde på noe..
De gjorde noe vi andre aldri ville turt å ta sjansen på å gjøre.
Vi sitter så godt her i sofaen..
Det er jo ikke vår krig.
Det er frivillig.
Det er nettopp derfor disse soldatene bør huskes.
Vi bør være stolte av at det fortsatt finnes mennesker som er villig til å risikere alt de har, selv når det ikke gjelder ens egne.
Ikke la deres død bli meningsløs.
Jeg tror mange av soldatene som drar ned, ikke vet hva de går til. Desto mer viktig er det å se at de har forsøkt..
Krig er Krig.
Krig er forferdelig.
Uskyldige mennesker som lider under krig er det verste..
Jeg håper jeg en gang finner mot nok, til å hjelpe. Selvom det koster..
Hvil i fred.
Jeg er ikke politisk engasjert. Jeg kjenner ikke konfliktene. Man kan sikkert ha timeslange diskusjoner over hvorvidt andre land skal, i mangel av bedre ord; blande seg, eller involvere seg i konflikter de ikke hører hjemme i. Det er ikke det jeg vil skrive om. Jeg har ingen mening.. Jeg sitter med veldig blandete følelser. Jeg er preget.
Men det er soldatene jeg vil dette innlegget skal handle om;
De drar ned frivillig, som soldater, til en krig. som ikke angår dem..
Eller gjør den det?
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!"
Disse menneskene fortjener og bør få den dypeste anerkjennelse av oss andre. Vi som sitter her på vår egen fornøyde rumpe hver eneste dag, uten å prøve å utgjøre en forskjell her i verden. Uten å risikere noe for å hjelpe andre uskyldige mennesker som trenger hjelp. Nettopp fordi det ikke angår oss. Det er langt unna. Det er DERES krig. Ikke vår.
Det er feil! Det er ikke deres krig, menneskenes krig..
Det er maktens krig.
De aller fleste som er involvert i en krig er uten makt.
Disse fire soldatene valgte, og denne gangen med livet som innsats, å reagere. De ville utgjøre en forskjell for noen som ikke hadde mulighet til å utgjøre forskjellen for seg selv, og sin egen mulighet til å overleve. De ville hjelpe, og beskytte, mennesker som deg og meg. Som ikke har noe de skulle sagt i konflikten blant de høye herrer, eller blant ekstremister.
De dro ut i krigen. Ikke for å beskytte eget land, eller eget folk, men for "de andre".. de som ikke kan diskutere om de vil delta i krigen i Afghanistan eller ikke. De som er tvunget til å være der. De som lever i det.
De dro ikke med krigshandlinger for øyet, eller som mål. Ikke krigshandlinger slik jeg velger å definere dem. De dro for å hjelpe.
For å beskytte.
Det kostet dem livet.
Men hvem vet hvor mange de har reddet livet til...
De har utgjort en forskjell. For noen.
De prøvde, og de trodde på noe..
De gjorde noe vi andre aldri ville turt å ta sjansen på å gjøre.
Vi sitter så godt her i sofaen..
Det er jo ikke vår krig.
Det er frivillig.
Det er nettopp derfor disse soldatene bør huskes.
Vi bør være stolte av at det fortsatt finnes mennesker som er villig til å risikere alt de har, selv når det ikke gjelder ens egne.
Ikke la deres død bli meningsløs.
Jeg tror mange av soldatene som drar ned, ikke vet hva de går til. Desto mer viktig er det å se at de har forsøkt..
Krig er Krig.
Krig er forferdelig.
Uskyldige mennesker som lider under krig er det verste..
Jeg håper jeg en gang finner mot nok, til å hjelpe. Selvom det koster..
Hvil i fred.
Du må ikke sove!
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!
Arnulf Øverland
kilde; tv2.no
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!
Arnulf Øverland
kilde; tv2.noJeg er klar over at dette i seg selv er et lite nyansert innlegg ang krig og krigens konflikter, og handlinger som skjer under disse.
Meningen er ikke saken.
Meningen med dette innlegget ligger i menneskene som dro...
Dette er ikke dagen for å betvile menneskenes motivasjon. Jeg er ikke naiv. Men, dagen idag velger jeg å gi til det jeg håper de sto for.
Resten, tvilen og konflikten i meg selv hvorvidt mennesket er godt eller ondt, eller begge deler, egosentrisk eller selvutslettende.. det hører hjemme i et annet innlegg.
Meningen er ikke saken.
Meningen med dette innlegget ligger i menneskene som dro...
Dette er ikke dagen for å betvile menneskenes motivasjon. Jeg er ikke naiv. Men, dagen idag velger jeg å gi til det jeg håper de sto for.
Resten, tvilen og konflikten i meg selv hvorvidt mennesket er godt eller ondt, eller begge deler, egosentrisk eller selvutslettende.. det hører hjemme i et annet innlegg.
Lindafoto
01.jul.2010 kl.20:25
Virkelig bra skrevet og de fortjente denne bloggen
Sissel
01.jul.2010 kl.20:32
emmifemi
01.jul.2010 kl.20:40
Marte; )
01.jul.2010 kl.20:44
9cko
01.jul.2010 kl.20:48
midnightchild
01.jul.2010 kl.20:54
Til dere andre: tusen, tusen takk.
Elizabeth
01.jul.2010 kl.23:15
Aleksander
02.jul.2010 kl.00:07
Jeg har vært i Afghanistan selv, og setter
pris på at noen bryr seg både om de som kommer
hjem i kister, og alle andre som har
gjort en innsats.
Knut
02.jul.2010 kl.00:35
Fint at du er engasjert i denne høyaktuelle saken.
Dette er meget godt skrevet, men jeg kan nok dessverre ikke være enig med deg i det du skriver.
Som far til en afgansoldat har jeg et helt annet synspunkt enn deg og mange andre.
Hvorfor skal min sønn sette seg selv i fare for å ofre sitt unge liv i denne krigen?
Dette er en krig jeg tror vesten aldri vil vinne. Hvor mange mennesker vil min sønn hjelpe??? Kanskje ingen, kanskje vil hans nærvær bare forlenge krigen. De fleste av disse modige unge menn visste nok ikke hva de dro til. I dag står de æresvakt for døde soldatkamerater. Plutselig er ikke krigen spennende lenger, men blodig alvor.
Når de kjører ut fra campen på oppdrag, vet de ikke om de kommer tilbake, farer truer overalt. Og hva har de fått utrettet? Muligens ingenting.
Min sønn hadde ingen god forklaring hvorfor han ville ned til denne krigen. Han er en eventyrer og mye var vel spenningen og ikke for å redde afganere. Etter bare tre uker i Afganistan,- da han i dag så to lastebiler med 4 kister forlate campen, tror JEG at alvoret knyttet til det oppdraget han har tatt på seg, gikk opp for ham. De resterende fem og en halv månedene tror JEG kan bli vanskeligere enn han kunne forestille seg.
Noe som også er ubeskrivelig vanskelig med dette, er at vi som er hjemme og ikke vet hva som skjer der nede,- lever i uvissheten og skvetter himmelhøyt hver gang telefonen ringer.
Denne saken har mange sider!
midnightchild
02.jul.2010 kl.02:37
Først av alt vi jeg bare si at jeg kunne ønske du ikke skrev at du "dessverre" ikke kunne være enig med meg. Det er ingenting å beklage ved det.
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å ha sin sønn i krigsherjede områder. Jeg har selv en datter, og å tenke at noe skulle skje henne i en situasjon som er så utenfor våre rekkevidder som foreldre er en tanke jeg ikke klarer fullføre.
Jeg er forøvrig helt enig med deg. Veldig mange unge soldater drar nok ned med feil mål, feil innstilling, og med tanker om helt andre ting enn den realiteten de møter. Man kan aldri bli godt "nok" trent. Jeg ser også poenget ditt med synspunktet ditt på norske soldaters nærvær og handlinger i en krig, og hvor du står i forholdet til hvorvidt Norge burde delta eller ikke.
Men min mening med dette innlegget var ikke å ytre noen mening i den forstand om selve krigen i Afghanistan, og hvorvidt det er rett at Norge er inne med soldarer. Jeg ville forsøke å hedre de som faktisk ønsket å gjøre noe for en verden vi ikke kan forstå hvordan det er å leve i. Noe jeg gjerne VIL tro at mange soldater ønsker. Som feks Aleksander over deg.
Denne saken har mange sider. Verden er ikke svart/hvit.
Du er far til en altfor ung gutt, som ikke kunne gi noen god forklaring på hvorfor han ville i krigen. Det for meg sier nettopp at han ikke burde vært der.. Og fortvilelsen over at han risikerer livet sitt for en krig du mener Norge aldri burde være en del av, som du skisserer med godt grunnlag, og sterke argumenter.
Du skriver selv; de modige menn. Det er nettopp det jeg prøver å belyse. Tre av disse som døde denne gangen var ikke førstegangsreis.. de visste nettopp hva de gikk til, og de fortsatte. Jeg vil igjen poengtere at jeg ikke har noen mulighet eller kunnskap nok til å forstå krigens kjerne, men jeg ser mennesker som prøver å hjelpe de som ikke ER krigens kjerne. Men som sitter ufrivillig i den..
Jeg kan skjønne at redselen er uutholdelig. Og jeg har ingen rett til å skulle skrive imot deg. Jeg står ikke imot deg. Jeg forsøkte å belyse et perspektiv som veldig mange glemmer. Jeg kunne skrevet et innlegg ifra pårørendes vinkel også, og du vil forstå at jeg mer enn er enig med deg.
Men idag valgte jeg de som kom hjem.. Nettopp av den grunn jeg avslutter med.
Og jeg er veldig lei for det, hvis du føler at jeg tråkket på de andre sidene av saken.
Det beklager jeg på det sterkeste.
Lykke til videre, Knut. Jeg håper virkelig du får sønnen din hjem i god behold.
midnightchild
02.jul.2010 kl.02:44
Det jeg ønsker er å tro, og å se, at det er mennesker som prøver å gjøre noe rett, opp i alt det gale.
Tanker i natten.
lasse
03.jul.2010 kl.00:36
Midnight
03.jul.2010 kl.01:40
Det er vel nettopp grunnen soldaten har til å dra som blir avgjørende for hvorvidt man kan støtte og forstå, eller ikke. Som avgjør om det er "verdt det".. Man skal ikke leke med livet fordi det er spennende og "tøft"..
Det er hverken riktig for vedkommende eller pårørende.
JennyMaria
08.jul.2010 kl.11:15
Mona
18.aug.2010 kl.11:35